Krig og fred og sånn

Krig og fred, og kanskje en god dose politikk.

Voldtekt og skyld

Jeg vet det er et betent tema, men jeg kan ikke la være å pirke borti det. Det fascinerer meg rett og slett hvordan enkelte kan reagere fullstendig ulikt på ganske like scenarioer. La meg forklare.

Voldtektsfare!

Å prøve å unngå voldtekt -- når ble det kjønnsdiskriminering?

På kvelden lørdag 8. mars 2014 ble en bil stjålet fra Statoil i Revetal i Vestfold -- med en 8-åring i baksetet. Slikt har skjedd før, men alle foreldre får frysninger nedover ryggen når vi leser overskriften. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg den følelsen! Og så kommer det interessante; for reaksjonen fra folk er ganske entydig -- moren burde få seg en skikkelig smekk på fingrene for å ha forlatt ungen i bilen med nøklene i tenninga! Det er hva jeg hører folk si, nærmest i sinne, og den samme frustrasjonen kan jeg lese i kommentarfeltene på nettavisene. Makan til uansvarlig mor! At det går an!? Hun burde vært straffet!

Les mer…

22. juli-rapporten

Altså, jeg har ikke lest rapporten. Vet ikke engang om jeg gidder. Det får da faen være grenser! Det er ikke tvil om at vi har mye å lære av det som skjedde 22. juli. Men nå får jeg følelsen av at man er ute etter å finne syndebukker, og det kreves at folk skal svare for seg her, og gå av der. Er det noen som i det hele tatt gjør seg noen tanker om hvordan det må være å få delvis skyld -- om enn bare bitte-litt -- for det tragiske som skjedde den dagen??

Jeg må bare ta noen enkle punkter:
1. Ingen kunne forutse det som skjedde 22. juli 2011. Ingen!
2. Det var midt i sommerferien, og det var ikke mange politifolk tilgjengelige i området. Og hvorfor skulle det være det? Greit å mene at det er for få politifolk altså, men å patruljere gatelangs i Hole kommune i Buskerud til enhver tid med 30 mann (eller hva enkelte egentlig forventer), det er vel litt i overkant?
3. Det gikk først en bombe i regjeringskvartalet i hovedstaden, og det hersket på tidspunktet fullstendig kaos. Og naturlig nok var det meste av tilgjengelig politi hanket inn hit.
4. Da de første meldingene om skudd på Utøya tikket inn, og politiet gikk til aksjon -- så var det ingen som kunne ane at det dreide seg om en enslig mann som mer enn gjerne overga seg uten kamp til politiet. Og hva forventer man av politiet egentlig? De er jo nødt til å fortløpende vurdere sikkerheten, og hva som er riktig steg og ta. Og da ville det vært jævlig rart -- i ettertidens lys -- om ikke flere av vurderingene/gjetningene viste seg å være feil.
5. At båten de valgte var for liten (for ingen av politimennene ville bli igjen på land), at havnen kanskje var feil, og at den etterhvert fikk motorstopp -- hvor mange ganger skal vi høre om det??

Vi snakker om tjenestemenn og kvinner som setter sine egne liv i fare for andre -- også er vi frekke nok til å kritisere dem for å ha gjort det på feil måte. Jeg blir kvalm!

Er det mulig å gjøre alt dette på nytt? Svaret er selvfølgelig nei. Bør vi da bruke energien vår på å dvele ved alt av feil i fortiden og sette flest mulig i gapestokk, eller burde vi kanskje tenke fremover -- på hva vi kan gjøre for å kunne være mer forberedt neste gang (hvis det i det heletatt er mulig).

Ikke missforstå meg, det er viktig å evaluere og lære av det som traff oss 22. juli i fjor. Men det er stor forskjell fra det, og det å dele ut skyld i fjern og nær! Jeg synes Per Anders Langerød (AUF) hadde en tøff oppfordring før rapporten kom: «Uansett hva kommisjonen leverer i dag må samfunnet bruke mer tid på læring enn å sette opp gapestokker. Klarer vi den øvelsen?» Jeg tror vi kan svare NEI på det spørmålet der. Dessverre.

Litt ris har ingen godt av!

Det hele startet med at Gabrielle Leithaug var gjest på «Radiofrokost» på P4, hvor hun skal ha gitt uttrykk for at det er greit å gi barn ris på rumpen når de har gjort noe galt. Det har vært en storm av sinte kommentarer på artikkelen i VG, og på twitter skriver Gabrielle nå (‏@HonDerGabrielle):

dette var fjaseri i radioen, så ta det helt med ro og pust med magen =) Hilsen en gabrielle mot vold. Dere som kjenner meg vet dette godt <3

Greit. Ganske urutinert av Gabrielle vil jeg si, men jeg skal la Gabrielle være. Men den type holdning vil jeg gjerne si noen ord om! For det er da vel for faen ikke greit å slå et forsvarsløst barn?! Som ikke engang forstår at det har gjort noe galt? Og så skal mor eller far, som er selve klippen og tryggheten i livet deres, plutselig slå? Jeg får helt vondt inni meg! De som mener det er helt greit er enten syke eller stokk stein dumme -- det er min mening!

Daniel Olsen skriver en veldig bra kommentar under artikkelen på VG:

Jeg synes det er litt interessant at det er flere som mener ris er greit. Det er jo et aspekt å tenke på når det gjelder irettesetting på jobb, eller i privatlivet. For jeg går jo da ut ifra at om du mener det er greit at man slår barn når de har gjort noe galt, er det vel også helt greit om jeg, eller en annen voksen, fiker til deg når DU har gjort noe du ikke skal.

Men se så hva Simon Amundsen svarer på dette:

Barnslig kommentar spør du meg. Hvorfor man bruker rise-teknikker på barn er fordi de har ikke hjerne som er fullstendig utviklet enda, og man kan ikke irettesette dem så godt på verbal måte. Herrlighet for en dårlig sak ass!

Det er så flott med folk som uttaler seg med brask og bram om ting de overhodet ikke har tenkt igjennom. Det er altså greit å ty til «rise-teknikker» når hjernen ikke er nok utviklet. Flott. Det er altså greit å bruke de samme teknikkene på psykisk utviklingshemmede også da, antar jeg. Eller på pasientene på demensavdelingen, fulle folk, eller folk med lavere utdanning?? Hvor går grensa liksom? Når man lager et eget ord for det (riseteknikker), så forteller det meg ganske mye. Her rettferdiggjør vi det overfor oss selv ved å pakke det pent inn til noe som høres litt mindre voldlig ut. Presisjonsbombing, liksom. Pøff!

Simon Amundsen synes sammenlikningen med å slå en ansatt som ikke gjorde jobben sin var «barnslig». Jo, han virker som en reflektert kar, denne Simon. Og da ble jeg fristet til å være litt barnslig jeg også. For det er ganske tydelig for meg at denne Simon Amundsen ikke kan være riktig mentalt utviklet… Er det riktig av meg å gi han en aldri så liten ørefik da…?

Når et barn velter et glass melk over hele frokostbordet, så gjør det ikke det fordi det er ondt og må bankes til folkevett! Da må de heller få sjansen til å lære at man må sitte rolig ved matbordet.

Jeg støtter heller Astrid Lindgren som sa noe sånt som:

- Gi barna kjærlighet, kjærlighet og enda mer kjærlighet. Så kommer folkeskikken av seg selv!

 

Syngende amerikansk soldat under etterforskning

Dagbladets nettutgave står det nå å lese:

Synger «Bye, bye Miss American Pie». Så slipper han bomba. Den amerikanske piloten synger mens han dreper. De internasjonale styrkene i Afghanistan har startet etterforskning.

Startet etterforskning? Fordi han synger?? Herregud, er det ikke lov å trives på jobb nå, eller? For det er jo selvfølgelig uproblematisk at han slipper en bombe i utgangspunktet, men vi skal ha oss frabedt at han synger!

Noen ganger tenker jeg at dersom det er intelligent liv ute i universet et sted, og de hadde oppdaget jorden -- så tror jeg de rett og slett hadde snudd, og droppet å kontakte oss, sånn som vi holder på.

 Scroll to top