Media

Voldtekt og skyld

Jeg vet det er et betent tema, men jeg kan ikke la være å pirke borti det. Det fascinerer meg rett og slett hvordan enkelte kan reagere fullstendig ulikt på ganske like scenarioer. La meg forklare.

Voldtektsfare!

Å prøve å unngå voldtekt -- når ble det kjønnsdiskriminering?

På kvelden lørdag 8. mars 2014 ble en bil stjålet fra Statoil i Revetal i Vestfold -- med en 8-åring i baksetet. Slikt har skjedd før, men alle foreldre får frysninger nedover ryggen når vi leser overskriften. Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg den følelsen! Og så kommer det interessante; for reaksjonen fra folk er ganske entydig -- moren burde få seg en skikkelig smekk på fingrene for å ha forlatt ungen i bilen med nøklene i tenninga! Det er hva jeg hører folk si, nærmest i sinne, og den samme frustrasjonen kan jeg lese i kommentarfeltene på nettavisene. Makan til uansvarlig mor! At det går an!? Hun burde vært straffet!

Les mer…

Når viljen har rangen

VG 04.05.2013Lørdag 4. mai 2013 prydet Hege Grostad forsiden på VG da hun valgte å stå fram som sexarbeider med fullt navn og bilde. I programmet «Ettermiddagen» på TV2 et par dager senere så jeg programleder Marthe Sveberg intervjue Hege. Programlederen var høflig og grei, men jeg fikk et bestemt inntrykk av at hun ikke trivdes helt -- og at hun syntes det hele var nærmest ubehagelig. Mulig det bare skyldtes at hun var vikar for anledningen, men hun avsluttet også intervjuet med at hun hadde vanskeligheter med å forstå. Uansett -- dette fikk meg til å tenke. Det sitter noe dypt i de fleste av oss som skriker at dette er helt feil! Kjøpe og selge sex -- det er noe som skurrer. Vi har vokst opp med at «hore» er et skjellsord, og så lavt på rangstigen man kan komme. Og her sitter smarte, pene jenta og forteller at hun har valgt dette selv -- og attpåtil trives med det! Stakkar, hun vet ikke sitt eget beste…

Les mer…

Spekulativt og smakløst av VG

VG forside

Jeg får vondt i magen når jeg leser i VG om dagen. Jeg ser bilder av Victoria på 3 år som døde i barnehagen. Familien sitter gråtende ved graven, med masse ubesvarte spørsmål -- og sikkert mest av alt et ubegripelig dypt savn. Det skjedde noe med meg da jeg fikk barn selv. Jeg tåler rett og slett ikke se sånne ting, det er alt for lett å sette seg inn i deres situasjon -- og selv bare for et mikrosekunds fornemmelse av det å miste et av barna mine, så suger det sånn til i magen at jeg blir fullstendig satt ut. Å miste et barn, det må være det verste som finnes.

Les mer…

 Scroll to top