Når viljen har rangen

VG 04.05.2013Lørdag 4. mai 2013 prydet Hege Grostad forsiden på VG da hun valgte å stå fram som sexarbeider med fullt navn og bilde. I programmet «Ettermiddagen» på TV2 et par dager senere så jeg programleder Marthe Sveberg intervjue Hege. Programlederen var høflig og grei, men jeg fikk et bestemt inntrykk av at hun ikke trivdes helt -- og at hun syntes det hele var nærmest ubehagelig. Mulig det bare skyldtes at hun var vikar for anledningen, men hun avsluttet også intervjuet med at hun hadde vanskeligheter med å forstå. Uansett -- dette fikk meg til å tenke. Det sitter noe dypt i de fleste av oss som skriker at dette er helt feil! Kjøpe og selge sex -- det er noe som skurrer. Vi har vokst opp med at «hore» er et skjellsord, og så lavt på rangstigen man kan komme. Og her sitter smarte, pene jenta og forteller at hun har valgt dette selv -- og attpåtil trives med det! Stakkar, hun vet ikke sitt eget beste…

Men, som sagt, jeg tenkte. Og jeg tenkte. For, er det ikke litt rart at de sterkeste følelsene i oss, for hva vi aksepterer og ikke, er omvendt proporsjonal med hvor godt vi kan begrunne hvorfor? Jeg har fulgt med på debatten en stund, og jeg har diskutert i private kretser selv -- og det er utrolig hvordan enkelte blåser seg opp uten å kunne forklare hvorfor! Jeg har sendt linken til mitt forrige innlegg om saken til flere av de som har brukt de sterkeste ordene, og bedt dem pent om å svare på det jeg spør om der -- hva er egentlig galt med prostitusjon? De hyler bare ut at det er «forkastelig», «umoralsk» og «uverdig» -- og bruker begreper som «menneskehandel», «overgrep» og til og med «ondskap». Men det blir jo fullstendig usaklig! Vi må kunne ha to tanker i hodet samtidig? Selv har jeg vært i IT-bransjen i mange år, jeg var med på hele «dått-com»-karusellen, og for å være helt ærlig -- det var en jævla cowboybransje. Det var mange unge mennesker som i sitt første møte med arbeidslivet opplevde å bli presset, trampet på og utnyttet på det groveste -- og jeg kjenner flere som aldri har klart å reise seg igjen. To av dem valgte å ta sitt eget liv. Og alle var vi enige om at det som foregikk var både «forkastelig», «umoralsk» og «uverdig» -- men jeg hørte aldri noen nevnte tanken om å forby hele IT-bransjen…? Heldigvis kom fagbevegelsen etterhvert på banen, og etterhvert har bransjen blitt like stueren som andre bransjer; selv om det fortsatt foregår mye «snusk» rundt i skyggene. Ingen tvil om det.

Jeg har vært ute etter å få noen til å forklare meg for hvorfor det å selge nærhet og sex er så feil, men hittil så er det ingen som er villig til å ta debatten. Folk har bestemt seg, og sånn er det. Dessuten tror jeg ikke at spørsmålet mitt blir tatt seriøst; de kikker bare på meg som om jeg var spedalsk og ber meg ikke å være dum. Jammen, sier jeg -- forklar meg det da! Og da ser jeg rødfargen komme stigende oppover halsen, og jeg får en lekse om at hvis jeg ikke forstår såpass -- så kan jeg bare ha det så godt! Nesten som Leif Juster i skolesketsjen. Men hvis det er så såre enkelt at «alle» forstår, hvorfor kan ingen forklare meg det? Hvis to voksne mennesker velger å ha sex sammen, og den ene setter så pris på det at han lover å ta oppvasken resten av uken -- hva gjør det så annerledes i forhold til om han ga 500,- kr? De fleste av oss gir og tar opp igjennom livet, noen ganger handler det om tjenester og gjenytelser, andre ganger betaler vi med penger. Men når blir det umoralsk? Og hvorfor?

Men tilbake til det jeg tenkte, det jeg egentlig skulle skrive om. Når vi har tatt et standpunkt som blir satt på prøve, og vi ikke er i stand til å forklare det -- så blir blir mange av oss sinte. Vi går rett og slett i forsvarsposisjon. Vi «vet» at det er galt å selge sex, men vi skjønner egentlig ikke hvorfor. Og vi vil ikke gjøre den anstrengelsen det er å vurdere saken på nytt, for så kanskje å måtte revurdere hele vårt verdensbilde. Vi har bestemt oss for dette for lenge siden, sånn er det bare. Ja, mange har ikke engang tatt valget selv -- de har bare vokst opp med at «slik er det». Nesten som å vokse opp i et strengt religiøst hjem; «slik er sannheten, og vi stiller ikke spørsmål». Men hvis man ikke er i stand til å forklare noe du har SÅ sterke meninger om, burde det da ikke ringe en bitteliten bjelle? Kunne det ikke være en idé å gå tilbake til tenkeboksen? Du trenger ikke kapitulere der og da, foran hele verden, men ta med deg tankene -- og spør deg selv om du rett og slett kan ta feil?

I TV2-intervjuet med Hege Grostad avslutter altså intervjueren med følgende ord: «Det er vanskelig for meg å skjønne dette her», hvorpå Hege svarte: «Det er helt greit». Hadde bare flere innrømmet det, og så i tillegg faktisk GJORT noe med det. Dvs. gått i tenkeboksen på nytt. Selv vokste jeg opp med at homofili var helt galt. Gud skapte ikke «Adam og Steve», liksom. To menn kunne ikke få barn, det var unaturlig. Naturstridig. Det var ikke ment sånn. Og det tok meg mange år før jeg spurte meg selv: «Og hva så?» Hvis det nå var sånn at dette var naturstridig, hva så? Var det da min sak å blande meg i hvem andre delte seng med? En ting var hvis jeg ble sjekket opp selv, men da kunne jeg vel takke høflig nei? Og så tenkte jeg videre: «Hva vet jeg egentlig om dette er naturstridig eller ikke, EGENTLIG?» For er det ikke også mange dyr hvor samme kjønn har seksuell omgang? Hva er det jeg har gått rundt og tatt for gitt hele tiden, egentlig? Og disse tankene gjorde noe med meg. Jeg ble ikke homofil, for de av dere som kanskje ville tro det. ;-) Nei, men jeg gikk fra å synes det var motbydelig å se to menn kysse på TV til at jeg ikke brydde meg. Folk må da kose seg som de vil, tenkte jeg -- og er det tross alt ikke positivt med mer kjærlighet? Og nå mange-mange år senere, gleder jeg meg faktisk over at to gutter leier hverandre på gaten -- like mye som om det var en gutt og en jente. Kanskje til og med også litt mer; fordi jeg vet hva disse to kanskje har vært gjennom -- og fordi jeg vet hva jeg har vært gjennom selv. Jeg gikk i tenkeboksen, og jeg har gjort noe med egne holdninger -- og jeg er stolt av det!

Men hvor kommer denne ulmende agresjonen fra? Er det fordi vi blir stillt til veggs av helt enkle spørsmål, og innerst inne forstår at vi ikke er i stand til å svare? Det samme ser vi hvert år i debatten om utenlandske flagg i 17. mai-toget. Du verden, så engasjerte folk blir! Det skal være NORSKE FLAGG, HØRER DERE! Men kan vi forklare hvorfor det er så viktig? Jeg har ikke fått noen god forklaring iallfall. «17. mai har ikke noe med demokrati og ytringsfrihet å gjøre», uttalte stortingskandidat Aina Stenersen i FRP på Aktuelt på NRK1 30. april. Akkurat, nei.

Argumentene hagler, men det er bare stadfestelser som «sånn skal det være!» og «sånn har det alltid vært!». Det er til å bli skremt av. Skulle tatt seg ut med et pakistansk flagg sammen med de norske på selveste 17. mai, liksom! Jaha, hvorfor det da? Og så blir man rød i kinnene, blodtrykket stiger og hjerteslagene kan måles på seismografen i Bergen. Kanskje fordi man innerst inne forstår at man ikke har peiling…? Spør det norske folk hvorfor vi feirer 17. mai da! Flertallet vet det ikke engang! Og da kan man spørre seg hvor viktig det er for dem.

Den som tier samtykker, heter det. Jeg synes folk burde bli flinkere til å holde kjeft. Og så kan de heller åpne den når de har fått tenkt seg om.

Når viljen har rangen, før fornuften, i valget om standpunktene i livet -- om hvem man er, hva man står for og hva man tror på -- da har man tapt. (Også blir man så sinna…!)

  • Thebadseed

    Veldig bra skrevet!

    • dinhamster

      Takk! :-)