Rapporten

22. juli-rapporten

Altså, jeg har ikke lest rapporten. Vet ikke engang om jeg gidder. Det får da faen være grenser! Det er ikke tvil om at vi har mye å lære av det som skjedde 22. juli. Men nå får jeg følelsen av at man er ute etter å finne syndebukker, og det kreves at folk skal svare for seg her, og gå av der. Er det noen som i det hele tatt gjør seg noen tanker om hvordan det må være å få delvis skyld -- om enn bare bitte-litt -- for det tragiske som skjedde den dagen??

Jeg må bare ta noen enkle punkter:
1. Ingen kunne forutse det som skjedde 22. juli 2011. Ingen!
2. Det var midt i sommerferien, og det var ikke mange politifolk tilgjengelige i området. Og hvorfor skulle det være det? Greit å mene at det er for få politifolk altså, men å patruljere gatelangs i Hole kommune i Buskerud til enhver tid med 30 mann (eller hva enkelte egentlig forventer), det er vel litt i overkant?
3. Det gikk først en bombe i regjeringskvartalet i hovedstaden, og det hersket på tidspunktet fullstendig kaos. Og naturlig nok var det meste av tilgjengelig politi hanket inn hit.
4. Da de første meldingene om skudd på Utøya tikket inn, og politiet gikk til aksjon -- så var det ingen som kunne ane at det dreide seg om en enslig mann som mer enn gjerne overga seg uten kamp til politiet. Og hva forventer man av politiet egentlig? De er jo nødt til å fortløpende vurdere sikkerheten, og hva som er riktig steg og ta. Og da ville det vært jævlig rart -- i ettertidens lys -- om ikke flere av vurderingene/gjetningene viste seg å være feil.
5. At båten de valgte var for liten (for ingen av politimennene ville bli igjen på land), at havnen kanskje var feil, og at den etterhvert fikk motorstopp -- hvor mange ganger skal vi høre om det??

Vi snakker om tjenestemenn og kvinner som setter sine egne liv i fare for andre -- også er vi frekke nok til å kritisere dem for å ha gjort det på feil måte. Jeg blir kvalm!

Er det mulig å gjøre alt dette på nytt? Svaret er selvfølgelig nei. Bør vi da bruke energien vår på å dvele ved alt av feil i fortiden og sette flest mulig i gapestokk, eller burde vi kanskje tenke fremover -- på hva vi kan gjøre for å kunne være mer forberedt neste gang (hvis det i det heletatt er mulig).

Ikke missforstå meg, det er viktig å evaluere og lære av det som traff oss 22. juli i fjor. Men det er stor forskjell fra det, og det å dele ut skyld i fjern og nær! Jeg synes Per Anders Langerød (AUF) hadde en tøff oppfordring før rapporten kom: «Uansett hva kommisjonen leverer i dag må samfunnet bruke mer tid på læring enn å sette opp gapestokker. Klarer vi den øvelsen?» Jeg tror vi kan svare NEI på det spørmålet der. Dessverre.

 Scroll to top